Opp og ned og opp og ned....

Det er virkelig en tur med berg og dalbane det her. En dag er man høyt oppe og dagen etter er man lengre nede enn man trodde man kunne komme. Det er tøft å vite at det faktisk kan hende at jeg dør av det her, og at selv om jeg har bestemt meg for at det ikke er et alternativ, så kan det hende at jeg for en gangs skyld ikke får det som jeg har tenkt likevel. Surt hvis det er denne gangen her verden bestemmer seg for å gi meg en ekstra en på trynet.

Jeg trøster meg med at det foreløpig er to skritt frem og ett tilbake. Det går fremover selv om det ikke går i den superfarten jeg hadde håpet (og kanskje innerst inne trodd) Jeg har tross alt blir veldig veldig operert og kroppen har nok kommet seg ganske raskt selv om jeg synes det går i sneglefart. Jeg vil ut å gå tur, jeg vil gå ut å spise og kanskje ta en liten handletur en dag. Håper ikke det er altfor lenge til jeg orker det. I dag har jeg vært og levert en katt hos veterinæren og hatt mamma, mormor og bestefar på besøk. Det holdt i massevis.

Nå kommer snart mann og barn hjem etter å ha hentet kranglete katt, så jeg får komme meg på bena og bruke litt tid på Maja. Hun er bare opptatt av at mamma er syk og har ødelagt magen sin om dagen, så tenkte jeg skulle bruke det jeg har igjen av energi på ettermiddagen på å leke med henne uten at hun ser at mamma er syk. Det er nok ikke helt lett å være to år oppi det her heller.

p.s. setter stor pris på at så mange følger med og tenker på meg. :) Tusen takk for alle hilsner, meldinger og blomster jeg har fått!!

Ingen stifter og luft rare steder.

I dag fjernet jeg stiftene, eller - gjorde det ikke selv da, men helsesekretæren på legekontoret mitt. Herregud som jeg hadde gruet meg, var så satt ut at jeg var helt på gråten da hun skulle fjerne den første. Noe så idiotisk, da hun tok ut den første måtte jeg spørre om hun hadde tatt den alt. Kjente jo nesten ingenting.

Fikk også snakket en kort prat med legen min og fikk med meg noen resepter. Skal tilbake dit mandag også, har litt flere spørsmål jeg kunne vente med, jeg ble skviset inn uten å ha time så ville ikke forsinke henne så mye. Jeg blir skikkelig godt tatt vare på der borte. Fikk til og med mobilnummeret til legen min sånn at jeg kunne kontakte henne når som helst hvis jeg skulle ha trøbbel med noe.

Ellers har jeg helt vanvittige luftsmerter i skulderen. Fikk beskjed om at det kunne skje, men er litt overrasket over at det kommer nå, to uker etter operasjonen. Jaja, får vel bare komme meg gjennom det. Er faktisk noe av det vondeste jeg har vært borti i hele denne prosessen. Tror jeg må sette det på en tredjeplass over vonde ting, førsteplassen har koloskopien, det gjør jeg ikke uten narkose igjen. Andreplassen har gastroskopien, den var også grusomt kjip, men mye kjappere unnagjort. Alt man skal gjennom...

Formen stiger

Selv om det føles litt kjedelig å jobbe hardt for å komme i form igjen bare for at den skal brytes ned av cellegift igjen om noen uker så er det jammen godt å komme til hektene.

Hadde noen tøffe dager, og var mer sliten enn jeg har vært noen gang i hele mitt liv da jeg dro fra mamma og pappa på fredag, men så snudde det. Jeg orker plutselig å gjøre litt her hjemme, jeg har akkurat gått en tur på 25 minutter og jeg fortsetter å spise mat. Formen er stigende, håper snart vekta følger etter også. Det er fortsatt mye dødtid her hjemme så tipsene jeg har fått skal følges. Jeg gleder meg mest til et langt varmt bad sammen med lydbok, men må fortsatt vente en uke med å bade pga. såret.

Omgangssyken herjer i heimen så jeg prøver så godt jeg kan å ikke bli smittet, Maja har holdt på av og på hele helga og Bendik har vært syk i hele natt. Skikkelig slitsomt, men han kommer seg litt nå han også virker det som. Jeg har IKKE tenkt å få det her oppi alt og det ser ut som jeg slipper unna. Krysser fingrene.

Nesten pleiepasient

Jeg er drittlei av å være nesten ny-operert! Herregud jeg skal få testet tålmodigheten min fremover tror jeg. I dag har jeg laget meg frokost, gått litt i trapper, dusjet, gredd meg og pusset tenner og jeg er totalt utslitt. Det er så utrolig kjedelig å alltid være sliten.

Vekta går fortsatt nedover også. Regner med og håper at den snur snart nå, jeg spiser så mye jeg klarer. (takk for alle oppskrifter både i bloggen og på mail!!) Må innrømme at jeg ikke trives med at vekta viser 52 kilo. Når veide jeg det sist? Da jeg var 12 tipper jeg... Når vekta snur kommer kanskje energien snikende også?

Tar stingene på tirsdag, det hjelper nok også. Joda, jeg skal nok komme meg på bena igjen, men akkurat nå er det veldig tungt. Takk og pris kommer mamma snart og henter meg så jeg får sett noe annet enn de fire veggene og utsikten fra sofaen her. Kan godt se litt på utsikten fra sofaen på Tonsenhagen innimellom også. Forandring fryder.

Såret etter operasjonen

Ser sånn ut. Tror jeg kom til 25 stifter, men er ikke sikker.

Lager bilde litt lite jeg, så kan de som er nysgjerrige klikke og de som blir kvalme slippe å se. ;)

Mat

Før den forbaskede cellegiftkuren skal begynne så skal jeg fetes opp. I går morges veide jeg 54,5. Ikke bra, jeg er jo rett over 170 høy.

Jeg prøver så godt jeg kan å spise masse, men det går ikke så bra. Tror nesten de har tatt noe av magesekken min også ved en feil. Jeg har spist så lite de siste 6 -7 ukene at jeg ikke klarer noen store porsjoner mer, klarer heller ikke å småspise mellom måltidene, for jeg er konstant mett.

Fått beskjed av legen om å spise akkurat det jeg har lyst på, men prøve å tenke litt fornuftig og sunt selvfølgelig. Han nevnte at eggehvitestoffer (eller proteiner på ikkelegespråk) var viktig, så da kjører vi på med det.

Skal prøve å ta noen turer ut for å spise også, men hvis noen har noen oppskrifter fulle av kalorier er det bare å maile eller legge inn her :D vi er litt uvante med å lage mat her siden jeg ikke har spist på så lenge så alle tips tas imot med stor takk :)

HJEMME!

Fikk totalangst av å være på sykehuset om nettene og var mye kvalm og uvel så fort jeg tenkte på at jeg snart skulle sove. Sykehuslukta i seg selv er jo nok til å ta knekken på hvem som helst. Anja sov hos meg i natt, og jeg måtte gråte litt da hun gikk. Flere av sykepleierne mente jeg var klar for å dra hjem og takk og pris var legen enig. Jeg hadde jukset litt da, tatt av meg sykehusklærne og kledd på meg mitt eget tøy, tatt meg en skikkelig dusj og så nok litt mer fresh ut enn jeg hadde gjort på noen dager, men jeg kjenner at skuldrene senket seg i det jeg gikk inn døra her og tror helt klart det her er det beste for meg.

Nå har jeg sendt Bendik ut for å handle mat, for jo nærmere hjemme jeg kom jo mer sulten ble jeg, har lyst på pizza og kyllingpai og mest av alt indisk! Legen anbefalte meg å vente noen dager med akkurat det, men sa at det ikke var noe i veien for at jeg kunne spise spicy mat snart også.

Men selv om jeg akkurat nå har det ganske ok (til tross for et bra langt operasjonssår på magen) er jeg fortsatt alvorlig syk, det har jeg vært hele tiden, ingen har latt meg tro noe annet. Jeg har bare valgt å ta en dag av gangen og komme meg gjennom denne operasjonen. Jeg skal gjennom mye fremover av medisinering og cellegift, men kan leve et nokså normalt liv mellom kurene. Jeg kommer til å være sykemeldt 100% (så vil sikkert ha besøk på friske dager hvis andre sitter hjemme og kjeder seg) Krysser fingrene for at jeg ikke reagerer så voldsomt på cellegiften, men hvis jeg blir veldig dårlig av den må jeg nok tilbringe noen flere døgn på sykehuset etterhvert. Takk og pris har jeg fått en snarvei inn slik at jeg får komme tilbake der jeg har ligget nå. Godt å se kjente fjes og ikke minst godt å vite at de er flinke.

Svulsten i tykktarmen er vekk så nå er jobben min de neste tre-fire ukene å gå opp i vekt. Jeg har faktisk ikke gått ned i vekt på sykehuset, men mulig det først slår ut om et par dager. Jeg veier hvertfall 55 kilo akkurat nå og det veide jeg sist torsdag da jeg ble lagt inn.

Det vi skal ta fatt på videre nå er leveren min, der vet jeg det sitter to svulster og kanskje også mer. Jeg har ikke lyst å vite det hvis det er mer riktig enda, må bli ferdig med operasjonen først og ta det når vi starter med cellegiften.

Dagene går...

...og kroppen leges sakte men sikkert. Egentlig fungerer alt som det skal. Jeg får smertestillende i bøtter og spann så nå er det bare psyken min det står på. Jeg har skikkelig skikkelig trøbbel med å spise. Jeg vet at alt innvendig funker som det skal, fikk Dulcolax i går og herregud for en natt. Fikk øvd meg på å gå ut og inn av senga for å si det sånn :P

Jeg gleder meg mest av alt til å sette meg ned å spise uten å tenke over at jeg spiser. Det er på topp ti lista mi over ting jeg ser frem til.

Nettene er verst selvfølgelig, tror jeg skal spørre pent om Anja kan få sove her i natt. Det står jo en seng her etter at mamma sov her natten etter at jeg var operert. Ellers kommer Majan min endelig på besøk i dag. Er nesten en uke siden jeg så henne. Ville ikke at hun skulle se mamma helt dopet ned og lei seg så har ventet til nå. Håper hun har tid til å gi meg en klem oppi all løpinga og utforskinga her inne. Sykehus er spennende greier for en toåring.

Online igjen

Jeg har aldri vært så nedkjørt før noen gang som jeg har vært de siste dagene.Onsdag lå jeg bare helt dopet ned i sengen min (reagerte litt mer enn normalt på smertestillende) og i går hadde jeg en liten nedtur og lå bare og syntes synd på meg selv. I dag har jeg fått tatt meg en dusj og hargått ut litt nåler og rør av kroppen min. Alt ser bra ut, men jeg har VONDT. Bruker ekstremt lang tid på å komme meg ut av sengen og er fortsatt fryktelig sliten. Tør nesten ikke spise fordi jeg er redd for å gå på do og så kan det se ut som om jeg har fått urinveisinnfejksjon også :S

Ellers må jeg bare takke for alle meldinger som renner inn overalt, alle nydelige blomster. Det er så mye at jeg ikke rekker å svare aller.

Tusen tusen takk for at dere bryr dere.

Operasjonsdag

I dag mister jeg navlen min!!!! Veldig rart å tenke på. Får gjøre noen skjønnhetsoperasjoner etter dette. ;)

Grugleder meg, har badet i svette i natt så er nydusjet og har rent sengetøy og ting føles litt bedre nå enn de gjorde i går kveld. Hadde legebesøk og legene her er for konkrete for meg, jeg blir rett og slett litt nedbrutt av dem. De er ikke negative, det er ikke det, men de virker ikke akkurat så jævla positive heller. Jeg spurte legen i går om jeg kunne få ta med svulsten hjem og tråkke på den mens jeg bannet, han synes jeg var litt psyk og at det var en dårlig ide. Den måtte visst fort til laben. Gledesdreper!

Men - endelig skal vi begynne å reparere. Selv om det bare er en uke siden jeg fikk vite at noe var alvorlig galt føles det som om det er et halvt år siden. Jeg har til og med vent meg til å ta blodprøver, hadde trodd det skulle ta mer enn noen dager.

Om et par timer kommer de for å hente meg, kryss litt fingre for meg i dag, det trenger jeg!!!

En god dag.

Til tross for at de hadde helt sinsykt trøbbel med å få fatt på blodårene mine i dag (tok et par timer å få på plass nåla, kjemperart, hadde akkurat en som måtte ta blodprøver av meg som traff på første forsøk. Hvor var hun i dag tidlig?) så har det vært en god dag. Har snakket med en sykepleier som sa at ting absolutt ikke var så håpløst som vi først trodde og er generelt i godt humør i dag.

Har tatt ny CT som gikk tusen ganger bedre enn sist gang, ikke gjorde det vondt, og ikke kastet jeg opp.

I morgen skal jeg opereres, da fjerner de så mye dritt og møkk de kan og så er det tre uker før vi fortsetter å reparere. Forhåpentligvis er jeg hjemme igjen innen en uke og får være der til neste runde.

Nå får jeg snart besøk av Bendik, Maja og Camilla. :D Takk og pris har jeg så mange venner og familie rundt meg at jeg ikke har sjans til å telle de opp. Jeg hater å være alene og det ser det ut til at jeg slipper :)

Det er mange som lurer...

...på hvordan jeg fant ut av det her.

Jeg fant en kul i magen i slutten av november og fikk beskjed om at det sannsynligvis brokk, var ikke på ultralyd før mandag denne uka og ble sendt rett påCT. Resultatene ble sendt med hastesvar til legen og jeg ble lagt inn på Ahus på torsdag. På fredag fant de en ondartet svulst i tykktarmen min. Vi vet den har spredd seg til leveren og at det som var en brokk er en svulst. Hvor mye mer spredning det er vet vi ikke, og det er avgjørende for hvor gode sjansene mine er. Leveren kan fikses og det kan tarmene også, men det er ikke alt annet det er like lett å gjøre noe med.

Vi vet at det ikke har spredd seg til magesekken om ikke annet. Det er jo sikkert ørlite granne positivt.

Det som er utrolig rart er at jeg ikke har hatt noen symptomer, man har normalt masse symptomer på kreft i tarmen, men jeg har ikke hatt noen. Har fortsatt veldig lite symptomer til tross for at den ene svulsten nesten tetter tykktarmen min. Jeg har litt vondt i magen innimellom, men ikke noe uutholdelig. Jeg er ekstremt slapp også, men har fryktelig lav blodprosent, så det forklarer jo det.

Trenger vel ikke si at jeg gruer meg enormt til operasjonen til uka hvor de ser hvor mye det faktisk finnes av jævelskapen inni meg.

Den verste beskjeden å få...

... er at man har en ondartet svulst som dessverre har spredd seg ganske bra og at oddsen ikke er helt på min side.

Etter litt sjokk og altfor mye tankevirksomhet så er det jo faktisk noen få som er på den lille delen av statistikken. Jeg har planer om å bli en av de. Store planer faktisk.

Jeg er hjemme på perm i helga, så er innlagt på Ahus. Til uka blir det mer testing og sannsynligvis operasjon på tirsdag for å fjerne de to største svulstene.

I denne bloggen kommer til jeg å skrive av meg litt. Jeg har også sett i løpet av de siste dagene at jeg har veldig veldig mange gode venner og familie som bryr seg, og som vil holde vite hva som skjer, så da er det greit å klikke seg inn her.

Ellers er det bare å ringe eller maile eller sende melding alt ettersom hva dere føler for. Jeg tar med pcen på sykehuset på mandag, for da tror jeg at jeg blir liggende ganske lenge. Vil sikkert ha besøk også, men da er det greit å hgi meg et lite pling først siden jeg blir kjørt rundt i gangene der ganske mye.