I lærebøkene til sykepleiere og leger finnes det sikkert en slags 10 trinns-plan eller lignende som tar for seg hvordan man takler å få en alvorlig diagnose. Like sikkert er det nok at jeg ikke følger den. Kjenner jeg meg selv rett har jeg tatt de første trinnene ørlite grann for fort, hoppet over et par av de neste, og befinner meg i øyeblikket i total fornektelse.
Kroppen min rent fysisk skjønner ikke at jeg er syk, dermed er det vanskelig for hodet å godta det også. Kroppen min funker nemlig, jeg har ikke smerter noe sted, jeg kommer meg (i mine øyne) veldig fort etter cellegiften, jeg legger på meg i fint tempo og har det stort sett ganske greit. Inntil videre har jeg tenkt å fortsette å oppholde meg midt inni denne deilige fornektelsen, det innebærer nemlig at jeg lever så normalt som overhode mulig. Selv om mange sikkert får hjelp av gruppesamtaler og andre tilbud tror jeg at man lett kan bli mer syk av det. Jeg snakker om tankene mine med de rundt meg, og det holder. Foreløpig…
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Innlegg
Kjære Lena!
SvarSlettJeg synes dette diktet er så vakkert, det er til deg.
Gods kind Care.
God hath not promised
Skies always blue,
Flower-strewn pathways,
All our lives thro`;
God hath not promised
Sun without sorrow,
Peace without pain.
God hath not promised
Smooth road and wide;
Swift easy travel,
Needing no guide;
Never a mountain,
Rocky and steep;
Never a river
Turbid and deep:
But God hath promised
Strength for the day,'
Rest for the labor;
Light for the way,
Grace for the trials;
Help from above,
Unfailing sympathy
Undying love.
fra tante Anita
Kanakje total fornektelse er det man trenger for å få litt sjelefred også. Man blir veldig sliten av å tenke "hvis om, dersom, hva hvis" hele tiden. Det er tross alt viktigere å klare å nyte dagene, du er jo ikke BARE syk heller, eller man "er" ikke bare en sykdom :-)
SvarSlettAnja
Velvalgte ord fra Anja. Du er faktisk Lena og ikke en sykdom. Viktig å fokusere på det positive rundt deg :o)
SvarSlettHa en strålende helg!!!
A-L
Hei Lena!
SvarSlettFant tilfeldigvis bloggen din da jeg søkte på "mat mot kreft" på google. Det endte opp med at jeg leste alle innleggene dine og fant ut at du faktisk ble operert to dager etter at min kjære mormor ble operert for akkurat det samme, hun har også tarmkreft, med spredning til lever. Hun er nitti år da, så får ikke noe behandling for det, annet enn smertelindring. Men hun har iallefall operert bort store deler av tarmene og fått lagt ut tarmen på tre steder, så hun har 3 poser på magen! Vi har hatt noen tunge uker og måneder, men mormor har tross kirurgens negative innstilling klart seg veldig bra!
Jeg skal følge med på bloggen din, og sende masse positive tanker til deg! :)
Syntes det virker som en god plan! Ingen skal eller burde fortelle deg om hvordan dine dager skal være - bortsett fra deg!
SvarSlettStå på Lena, og vi kommer gjerne på besøk igjen snart, for det var veldig koselig!
Stor klem fra Nina :-)
Lena, du er så rar! Og da mener jeg selvfølgelig det på aller best mulig måte. Du vet nok hva jeg mener? Og hvis du ikke gjør det, skal jeg nok minne deg på alt det kule du gjør!
SvarSlettSuper stor klem fra lillesøss!
Hei Lena, det høres ut som om du tar en dag av gangen, og det er vel det eneste du kan gjøre. Ta vare på deg selv og fortsett nettopp en dag av gangen.
SvarSlettJeg tror ikke det er noe stort poeng å følge legenes plan for ekjennelse av diagnosen. Du må ta den tiden du trenger, og du vil gå igjennom alle stadiene i den grad du trenger dem.
Klem
Eivinn